Det er ikke så ofte at vi brygger undergjæret øl, hovedsakelig fordi springvannet som vi bruker til nedkjøling av vørteren, er for varmt den meste tiden av året. Men om våren holder vannet som regel 4-5 grader, og da klarer vi å kjøle ned vørteren til gjæringstemperaturen på ca. 9 grader uten problemer.
Det er ikke mye hokuspokus med en oppskrift til en tysk pilsner: maltblandingen består vanligvis bare av pilsner malt, ev. litt carapils eller münchener malt. Tyske humlesorter bidra til både bitterhet og aroma; her er det vanlig med humlesortene Magnum, Perle og Hallertauer Mittelfrüh. De siste årene har vi alltid brukt flytende gjær, men for enkelhetens skyld tok vi tørrgjær denne gangen. Vi skulle egentlig hatt SafLager W-34/70 fra Weihenstephan, men fikk bare tak i SafLager S-189 (Hürlimann).
Et kjennetegn av tysk pilsner er at de oftest har en merkbar note av dimetylsulfid (DMS). DMS oppstår under bryggeprosessen, spesielt når man bruker mye lyst malt, og er uønsket i de fleste øltypene. En måte å bli kvitt DMS er å koke vørteren i minst én time med åpen bryggekjele: DMS vil da fordampe til et nivå som ligger under persepsjonsterskelen. For å beholde litt av DMS-en har vi derfor kokt med lokket på kjelen, med en åpning på maks. 5 cm.
Gjæringstemperaturen lå i den førsten uken på 10 grader og ble økt til maksimal 13 °C. Etter tappingen ble ølet lagret på ca. 2 °C; etter ca. fire uker lagringstid ble det første fatet tilkoblet tappeanlegget.
Spesielt i begynnelsen, dvs. etter at ølet kom på kranen, var aromaen dominert av florale noter fra humlen. Det ga seg etterhvert, noe som støtter teorien om at tysk pilsner må lagres ved lave temperaturer slik at aromaen blir rundere. Vi har to fat igjen, så vi får vente og se!