Høstølene

Etter en lang sommerferie uten brygging (men med utstrakt ølsmaking) føltes det godt å komme i gang med bryggingen igjen. Med høsten kommer både den mørke årstiden og ofte de mørkere ølsortene – selv om det er litt uklart hvorfor det egentlig er slik, fordi på enkelte dager midt om sommeren kan en sterk, mørk vintervarmer være mer passende enn en forfriskende belgisk witøl 😉

Sabro Single Hop APA

Det første ølet etter sommeren ble en American Pale Ale hvor humlen Sabro ble brukt som eneste humlesort. Vi ble inspirert av Salikatt sin DDH Sabro, en NEIPA på 7 %. Egentlig synes vi ikke noe særlig om New England IPAs, men slike single hop-øl er en god anledning for å bli kjent med egenskapene til nye humlesorter.

Sabro Kirke i Aarhus, Danmark
Sabro Kirke i Aarhus – har absolutt ingenting med ølbrygging å gjøre! (Foto: Bocoso, lisensert etter CC BY-SA 3.0)

Sabro-humlen kom på markedet i 2018 og har aromaer av tropisk frukt, mandarin, steinfrukt og kokosnøtt. Vi har aldri før brukt denne humlen. For vår APA brukte vi 700 g humle til en 50 l-batch, den største delen (500 g) under tørrhumling. Resultatet ble veldig bra; Sabro-humlen gir virkelig en kompleks og litt spesiell aroma som er annerledes enn aromaen fra de «gamle travere», som for eksempel Cascade, Citra eller Mosaic.

London Porter

Når man hører London Porter er veien ikke lang til det stilpregende ølet med samme navn fra Fuller’s i London. Porter, Stout – hva er egentlig forskjellen? I kommersiell sammenheng finnes det i dag nok ingen forskjell; bryggeriene står fritt til å kalle ølene sine for hva de vil. I gamle dager var porteren det svakere ølet, mens stout porter hva den sterkere versjonen; navnet ble senere forkortet til stout. I hjemmebrygger- og konkurransesammenheng er porteren i dag den «snillere» varianten med mindre bruk av røstet bygg og/eller malt. I Norbryggs typedefinisjon står det at «stouten er preget av ristet bygg og hardt ristet karakter mens porteren er rundere og mykere».

Bryggekjele med mørk vørter
Skal bli et fint høstøl: portervørter

Det finnes mange kloneoppskrifter til Fuller’s London Porter på nettet, for eksempel på Norbryggs forum. Felles for de fleste oppskriftene er at det brukes (ved siden av pale malt som basis) 10-14 % brown malt, 9-12 % kristallmalt (170-200 EBC) og 2-6 % sjokolademalt. I vår versjon brukte vi 71 % Maris Otter-malt, 14 % brown malt, 9 % kristallmalt (6 % 120 EBC/3 % 275 EBC) og 6 % sjokolademalt (3 % lyst/3 % mørkt). Resultatet ble en fin porter med en kraftig aroma og smak av sjokolade og kaffee.

Vi deltok med dette ølet i Norbrygg Rogalands mesterskap i mørkt øl; i den innledende dømmerunden kom vi på 33,25 poeng i gjennomsnitt og gikk ikke videre til finalen. Dommerne mente stort sett at karakteren i ølet var for «røstet» og minnet mer om en stout. Her har vi naturligvis en noe avvikende mening – for en stout har ølet alt for lite «brent» karakter. Men egentlig var ølet en slags forsøkskanin for å sjekke om vår ny Tapcooler mottrykksfyller fungerer etter forventningene med tanke på CO2-innhold og ev. oksidering, og på disse områdene fant dommerne ingen feil. Ølene ble tappet rett fra tappekranen og har stått tappet på flaske i ca. 3 uker før dømmingen. Vi kan si at vi er fornøyd med fylleren.

Mangrove Jack’s Pink Grapefruit IPA

At vi noensinne skulle brygge øl fra et ekstraktsett igjen hadde vi selv ikke regnet med, men vi gjorde det faktisk! Bakgrunnen for dette er at vi har venner i nabolaget som har begynt med ølbrygging. På grunn av akutt plassmangel brygger de med ekstraktsett. Siden de ikke har kontroll over gjæringstemperaturen har ølet deres alt for mange fruktestere, mao. slik det pleide å være også hos oss for mange år siden. Vi brygget ølet for å vise hvordan det egentlig skulle smake, uten feil i prosessen.

Poser med flytende og tørket maltekstrakt
Uvante ingredienser: Ekstraktsett fra Mangrove Jack

I motsetning til veiledningen fra Mangrove Jack har vi fylt Braumeisteren med vann og kokte det opp. Så tilsatte vi både den flytende maltekstraktblanding fra Mangrove Jack og to poser med tørket maltekstrakt for å øke ekstraktinnholdet. Det tok ca. 15 minutter før ekstrakten har blitt hellet til bryggekjelen, og i etterkant viste det seg at det var for lang tid fordi vi en god del av grapefruktaromaen forsvant med dampen. I hvert fall hadde det ferdige ølet desidert mindre grapefruktaroma enn naboens, som bruker maltekstraktet uten noen form for varmebehandling. Men fruktestere hadde vi i hvert fall ikke…

Eplesider

I forhold til ølbrygging er det henholdsvis lett å lage eplesider. Siden vi ikke har noen epletrær i hagen må vi kjøpe eplejuice – bieffekten er at det hele blir enda enklere! Fra Helgø Meny Stadionparken kjøpte vi 36 l «kartongeplejuice» fra to forskjellige leverandører (Egge Liereple og Jacobs Aroma). Juicen helte vi i to gjæringskar; i det ene tilsatte vi Brettanomyces lambicus, i det andre brukte vi sidergjæren SafCider. «Brett-sideren» gjærer fremdeles, mens den andre sideren er tappet på flasker og fat. Denne smaker veldig bra, selv om vi ikke har gjort annet enn å tilsette gjær til juicen – veldig enkelt, altså!

Glassbalong med gjærende sider
Ikke øl akkurat: Gjærende sider

Scottish Export

En Scottish Export er den skotske ekvivalenten til den engelske Strong Bitter. De skotske øltypene Scottish Light – Scottish Heavy – Scottish Export tilsvarer på en måte engelskmennenes Ordinary, Best og Strong Bitter. Opprinnelig har disse ølene blitt brygget fra samme mesk (parti-gyle). I forhold til de engelske øltypene er de skotske generelt sett mørkere, har mer kropp og restsødme og er mindre bitter. Alkoholinnholdet pleier å ligge rundt 4-6 %.

Vi brygget ølet med Maris Otter palemalt, brunmalt, torrified wheat og noe svartmalt; som humle brukte vi East Kent Golding. For å få mer fylde mesket vi maltet på 70 grader.

Vår versjon landet på 4,4 % og smakte som et typisk høstøl, med overraskende mye smak og fylde, sett i forhold til det lave alkoholinnholdet.

Belgisk stout

Da det nærmet seg slutten av oktober gikk det opp for oss at vi hadde glemt å brygge noe for vinteren, dvs. en winter warmer eller et øl som kunne fungere som juleøl. Vi ble enige om å brygge noe som en belgisk stout.

Hva er en belgisk stout? Verken Norbrygg eller BJCP har definiert en slik øltype, så her står man ganske fritt når det gjelder oppskriften. Vi hadde bestemt at ølet bør være en slags blanding av en belgisk dubbel og en dry stout:

  • Mer fylde og alkoholinnhold enn i en stout: På maltsiden bidro Caramel Munich II og Special B til økt fylde, og med en OG-verdi av 1,064 sørget vi for mer alkoholstyrke.
  • Karakter av røstet malt, men litt mindre enn i en stout: Vi brukte 7 % røstet rug og 3 % svartmalt.
  • Bruk av belgisk gjær for å oppnå et høyere nivå av fruktestere: Vi valgte Safale S-33, som i følge produsenten er en «fruity driven strain, gives a high mouthfeel and body to the beer. Ideal for Belgian Ales».

Resultatet ble dessverre ikke helt som forventet. Vi hadde en dårlig utgjæring og endte på 1,024, tilsvarende 5,4 vol. % alkohol. Det manglet også den «belgiske karakteren» i aromaen. Antagelig var gjæringstemperaturen med 17-20 grader vor lav for å danne større mengder fruktestere.

Hjemmelaget tappeanlegg til øl
Alltid velkommen: Øl fra Tandembryggeriet på julebordet

Vi spanderte et fat av dette ølet til julebordet på jobben, hvor det ble mottatt med takknemlighet 😉

Belgisk dubbel

Årets siste øl ble en belgisk dubbel, brygget med pilsnermalt, to typer caramelmalt, kandissukker og candy syrup. Litt bitterhumle (Magnum) brukte vi selvfølgelig også, og som gjær hadde vi valgt Whitelabs WLP530, dvs. fersk gjær. I forveien hadde vi laget 6 l gjærstarter (fordelt på to erlenmeyerkolber) med én pakke gjær til hver.

Vi kunne ikke klage over gjæringen – den kom raskt i gang, og etter ca. ett døgn kom gjæren gjennom blow off-røret. Siden det allerede var sent på kvelden lukket vi ventilen på blow off-røret. Neste dag hadde gjæren i tanken steget helt opp til overtrykksventilen. Gjæren ble blåst ut inn i gjæringsskapet og derfra inn i kjelleren. Til slutt ble ventilen tett; trykket på tanken hadde allerede økt til 2 bar. Nå måtte vi åpne blow off-ventilen igjen for å for ut gjær og redusere trykket.

Gjæringstank i et kjøleskap med overflytende ølgjær.
Gjær i gjæringskapet og i kjelleren etter heftig gjæring

Til tross for en tilsynelatende sterk gjæring landet vi på en litt høy FG-verdi av 1,02 – også dette ølet gjæret ikke så langt ned som vi egentlig hadde forventet. Ølet er derfor for søt og har for lite bitterhet. I tillegg har ølet fått en for sterk aroma av nøtter som vi tilbakefører til Special B-maltet. Her er det et stort potensial for forbedring!

Oppskrifter

Sabro Single Hop APA | London Porter | Mangrove Jack’s Pink Grapefruit IPA | Eplesider | Scottish Export | Belgisk stout | Belgisk dubbel

Hop Freezer Leftovers APA

I løpet av tiden har det samlet seg en del åpne humleposer i humlefryseren vår som var i ferd med å bli gamle – på tide å rydde opp! Da var det nærliggende å bruke disse alle sammen i en American Pale Ale. Samtidig var det en god anledning å ta i bruk vår nye FermZilla gjæringstank som vi hadde kjøpt som et Black Friday-tilbud i 2020.

Humleposer på benken
Våropprydning i humlefryseren

Maltblandingen til vår APA bestod som vanlig av 91 % palemalt, 5 % lyst karamellmalt, 1 % karamell Munich II og 3 % surmalt. Etter koketiden var over brukte vi Amarillo, Columbus og Loral som aromahumle. Alle tre var av typen kryohumle; vi hadde derfor tilstrekkelig bitterenheter slik at vi ikke trengte bitterhumle.

FermZilla gjærtank med øl
Under trykk: Første batch i FermZilla

Vi tørrhumlet ølet med Amarillo, Centennial, Columbus, Loral og Simcoe, også her var de fleste humlesortene kryohumle. Alt sammen hadde vi ca. 10 g humle per liter.

Som gjær brukte vi Fermentis K-97 som selges som German Ale yeast, godt egnet til å lage Kölsch og Altbier, men den fungerer også fint i en APA.

Resultatet ble en (ikke overraskende) velhumlet øl med kraftig aroma av sitrus, furunål og toner av urter. Kanskje ikke den beste APA-en vi har laget, men vi fikk i hvert fall tømt humle fryseren litt!

Oppskrift

2019/12 og 2019/13 – American Pale Ale

American Pale Ale er uten tvil en av våre favorittølstiler – APA drikker vi mye av, både som hjemmebrygget og kommersiell versjon. Vår egen interpretasjon varierer litt fra batch til batch – det er humlesortene vi bruker som aroma-, whirlpool- og tørrhumle som er forskjellige.

Kan det bli for mye humle?
Kan det bli for mye humle?

Selv om vi liker APA-en så mye, er det ikke grunnen for at vi brygget denne typen øl to ganger på rad. I vår siste batch hadde vi ikke brukt noe bitter- eller aromahumle, men valgte istedenfor å bruke all humle i whirlpoolen. Totalt 325 g humle, det meste høyalfahumle, fant veien inn i bryggekjelen, og våre beregninger viste at IBU-verdien skulle ligge ved 38. Ifølge BJCPs typedefinisjon skal IBU-en for en APA ligge mellom 30 og 50, men det ferdige ølet ble utrolig bittert, slik at det var nærmest udrikkelig.

Årsaken for den høye bitterheten ligger i en feilberegning av alfasyrens utnyttelsesgrad. Vi pleier å regne med rundt 4 % utnyttelsesgrad under whirlpoolen – basert på en artikkel på homebrewersassociation.org. Også oppskriftkalkulatoren fra brewersfriend.com har 5 % utnyttelse som standardinnstilling. I en artikkel i Brew Your Own er det derimot snakk om en utnyttelsesgrad fra 10 til 15 %! Når vi legger 10 % utnyttelsesgrad til grunn i vår oppskrift, havner vi på rundt 80 IBU, noe som «kjennes» som mer treffende for vårt øl.

Lærdommen for oss blir i hvert fall at vi kommer til å oppjustere whirlpoolutnyttelsesgraden til 10 % i våre oppskrifter, også med tanke på andre øl, som har blitt bitre enn de burde har blitt. En feilberegning av utnyttelsesgraden gir større utslag i vørter med en stor mengde høyalfasyrehumle enn i vørter med en mindre mengde humle med lavere alfasyreinnhold.

For å redde den bitre APA-en har vi brygget et utblandingsøl, et øl med samme maltblanding, men uten humletilsetning i bryggekjelen; tørrhumlingen ble den samme som ved det første ølet. Etter at ølet var utgjæret har vi blandet de to ølene i forskjellige forhold: 1:2, 1:1 og 2:1, pluss at vi beholdt begge ølene som ublandet versjon. Så langt har vi smakt på to av disse blandingsølene – de er ikke helt på topp og kommer ikke til å vinne NM i hjemmebrygging, men de har i hvert fall en fin humlearoma, men også et merkbart brødaktig innslag som kommer fra blandingsølet.

Oppskriftene: APA | blandingsøl

2019/9 – Heldige Hans APA

De fleste vil nok være enige i at det er en bryggetabbe når det ikke finnes øl i huset som er humlet med amerikanske humlesorter. Siden lagerbeholdningen av denne typen øl minket hos oss var det på tide å brygge!

«Heldige Hans» er et samlingsbegrep for øl av stilen American Pale Ale som vi pleier å brygge regelmessig, men humleblandingen varierer fra batch til batch. Denne gangen samlet vi en del humlevarianter som vi hadde liggende i fryseren ganske lenge og som vi ønsket å bruke: Perle som bitterhumle, Galaxy, Equinox, Sorachi Ace, Vic Secret som aroma- og «tørrhumle» pluss litt Citra og Summit som vi bare brukte under tørrhumling (vi er selvfølgelig klare over at Galaxy, Equinox og Vic Secret er fra Australia og Sorachi Ace fra Japan…).

Speidel Braumeister: maltrør under avrenning
Speidel Braumeister: maltrør under avrenning

Det var en ganske rolig bryggedag, men som oftest ble det litt hektisk til slutt når aromahumle, gjærnæring og klarningsmiddel skal tilsettes vørteren og pumpe, slanger og kjølere skal monteres.

Og det var her da APA-en plutselig ble til en IPA: Mens jeg tilsatte 300 g med aromahumle ved flame-out så jeg at jeg hadde glemt å slå på den eksterne pumpen som skulle sirkulere kokende vørter gjennom slangene og kjølere for å desinfisere disse – dermed måtte jeg forlenge koketiden med noen minutter. Bitterheten, som opprinnelig var beregnet til å komme på 33 IBU, økte med dette til 88 IBU!

Personlig synes jeg at ølet er fremdeles drikkendes, men det ser ut som om jeg er alene med denne oppfatningen 🙂

Men – ingenting er så gale at det ikke er godt for noe: Dette ølet visste oss at en (veldig) stor bitterhet «dekker over» aromaen fra aroma- og tørrhumlen. Brygger man med store mengder aroma- og tørrhumle bør man ha en viss kontroll på bitterheten!

2018/9 – Heldige Hans APA

Kan man brygge for mye belgisk øl? Neppe, men det finnes en overhengende fare for å bli underhumlet, og som hjemmebrygger kan man heldigvis gjøre noe med det.

Det siste ølet hvor vi brukte amerikansk humle var en White IPA, en crossover av en Belgisk Wit med en American Pale Ale. Et fat er allerede nesten tom, og dessuten forsvant humlearomaen ganske raskt, så vi trenger påfyll av amerikansk humle!

En APA hører til standardølene våre som vi liker godt og som vi derfor har brygget henholdsvis ofte. Det er ikke mye hokuspokus rundt dette ølet — det viktigste er en markant aroma av amerikansk humle, en bitterhet som mer enn balanserer restsødmen og en tilbakeholdende maltprofil. Ved siden av pale ale maltet pleier vi å ha en god del (25 %) hvetemalt i maltblandingen fordi maltet bidrar til en viss friskhet i det ferdige ølet. I tillegg kommer en liten andel lyst karamellmalt for å få noe karamellaroma og farge.

Humlesortene vi brukte som aroma- og tørrhumle var Simcoe, Cascade, Centennial og Columbus, og det var første gang vi brukte de nye «kryohumlepellets» — en type pellets som har en større andel lupulin fra humleblomsten og en tilsvarende mindre andel plantematerial. Fordelen med kryohumlene er at man trenger bare halvparten av pelletsene for å oppnå den samme aromaen som med «tradisjonelle» pellets. Særlig i øl hvor man bruker mye humle kan det lønne seg siden det er mindre svinn av vørter og øl.

Det var mye humle i Braumeisteren etter endt tapping av vørter.
Det var mye humle i Braumeisteren etter endt tapping av vørter.

Brygging og gjæring gikk som planlagt. Gjæringen var kanskje litt for godt — ølet endte på en FG av 1,006 — vi kan forvente en ganske tørr APA…

Da vi skulle tappe det ferdige ølet på fat var det riktignok litt vanskelig å få ølet ut av gjæringstanken. Det visste seg at en (eller flere) humlepose(r) lå oppå tapperøret i tanken, slik at ølet ikke kom ut. Løsningen var å blåse CO2 inn i gjæringstanken gjennom utventilen. Neste gang skal vi tørrhumle uten humleposer, det vil sannsynligvis også forbedre utvinningen av humlearomaen.

2017/20 – APA – bryggedagen

Oppskriften til ølet og bryggeloggen finnes her: #20/2017

Bryggedagen gikk egentlig veldig bra – helt inntil vi skulle nedkjøle og tappe vørteren over til gjæringstanken. Sannsynligvis pga. den høye humlemengden – i alt brukte vi 410 g – har platekjøleren nesten fullstendig tettet seg.

Vanligvis begynner vi ca. 10 min før kokeslutt med whirlpool: vi tapper vørteren fra bryggekjelen og resirkulerer den gjennom pumpe, slanger, en motstrøms- og en platekjøler tilbake til bryggekjelen. Etter ca. 15 min med whirlpooling begynner vi med nedkjølingen, dvs. at vi åpner vannkranen slik at kjølevannet løper gjennom kjølerne. Er gjæringstemperaturen oppnådd (avleses på en inline-termometer etter den siste kjøleren) kobles slangen fra whirlpoolrøret til gjæringstanken og vørteren pumpes til den.

I begynnelsen fungerte kjølingen veldig bra – springvannet har ca. 7 grader for tiden og temperaturen sank fra 95 til 25 grader nesten umiddelbart. Da den ønskede temperaturen ble oppnådd (på termometeren bak kjøleren) begynte vi med tappingen, men det gik veeeldig treg. I alt brukte vi 1,5 timer fra begynnelsen av nedkjølingen til tappingen var avsluttet.

Problemet er at vørtertemperaturen i bryggekjelen var fremdeles ganske høy (vet ikke hvor høy – har ikke målt). Vi hadde humletilsetninger 10 min  og 1 min før flameout, og temperaturen var sikkert høyere enn 80 grader slik at alfasyren i humlen ble isomerisert. Ølet kommer sannsynligvis til å bli mye bittere enn planlagt!

Lesson learnt: Sørg for at temperaturen i bryggekjelen kommer raskt under 80 grad før tappingen til gjæringstank begynner…

Fin humlekonus etter whirlpool
Fin humlekonus etter whirlpool

2017/20 – APA – gjærstarter

Vi får besøk på nyttårsaften og trenger en APA til anledningen. Siden vi hadde en pakke WLP002 liggende i kjøleskapet kjøpte vi en pakke til.  Det er første gangen vi skal brygge en APA med engelsk gjær, men jeg tror det vil gå bra. Jeg regner med litt mer fruktighet i aromaen i forhold til WLP001, og litt mer restsødme siden den attenuerer litt dårligere.

Levedyktigheten til begge pakker sammenlagt er ca. 73 %. Ifølge MrMalty trenger vi 489 mrd gjærceller for å gjære 50 l vørter med OG=1.053. Han foreslår 3 pakke med gjær i en 2 l-starter.

Jeg er alltid litt skeptisk med henholdsvis mye gjær i en liten starter – jeg er redd for at gjærcellene blir litt utsultet fordi det ikke er tilstrekkelig næring tilgjengelig, slik at vi ender opp med mange juvenile gjærceller som ikke er helt levedyktig når de pitches inn i vørteren.

Jeg går derfor for en 4 l-starter med de to pakker gjær vi har nå.

4 l gjærstarter til 2 pakker WLP002 bør holde
4 l gjærstarter til 2 pakker WLP002 bør holde

White Labs hevder at gjæren i PurePitch pakningene har en gjennomsnittlig levedyktighet på 71 % etter 6 måneder – dersom dette stemmer har vår gjær en levedyktighet på mer enn 98 % – det bør holde!