2020/5 – Hveteøl

Et tysk hveteøl er etter vår mening et optimalt sommerøl som er frisk og veldig lett drikkelig og som vi brygger regelmessig når den varme årstiden nærmer seg.

Maltblandingen i et tysk hveteøl består vanligvis av minst 50 % hvetemalt. Resten er enten bare pilsnermalt eller en blanding av pilsner- og münchenermalt. De siste årene har vi brygget ølet med 60 % hvete- og 40 % pilsnermalt. Siden hvetemalt ikke har noen skall rundt selve kornet, er det en fare for stuck mash. Derfor bruker vi risskall som vi blander med hvetemaltet.

Bryggekjele Speidel Braumeister med uklar vørter
Uklar vørter rett etter innmesk

Humlebitterheten i et tysk hveteøl er svært tilbakeholdende – ifølge Norbryggs typedefinisjon ligger den mellom 10 og 15 IBU. Vi holder oss gjerne mot den øvre grensen. Vanligvis brukes ingen aromahumle, men vi har gode erfaringer med å tilsette 100 g Mandarina Bavaria ved flame-out. Vi synes den lette sitrusaromaen fra denne humlen passer godt til de fruktige aromaene som kommer fra gjæren.

Det som var nytt i år var at vi brukte tørrgjær (Fermentis SafAle WB-06) i steden for flytende gjær (Whitelabs WLP300) som vi pleide å gjøre. Det som er litt skummelt med denne gjæren er at den er av typen Saccharomyces cerevisiae var. diastaticus. I motsetning til de fleste andre Saccharomyces cerevisiae-typer har denne gjæren et enzym som er i stand til å nedbryte dekstriner til glukose – altså akkurat det samme som skjer når vi bruker villgjær, som for eksempel Brettanomyces. Dekstriner er vanligvis uforgjærbare karbohydrater; dersom disse omdannes til glukose (sukker) oppstår det plutselig nye forgjærbare karbohydrater som gjæren kan omdanne til alkohol og CO2, og resultatet blir et tynnere og sterkere øl enn planlagt. Utfordringen med denne prosessen er at den tar tid, dvs. at problemene oppstår etter det ferdige ølet er tappet på flasker og fat (les mer her). Vi håper jo at våre rengjøringsrutiner er gode nok slik at vi ikke kontaminerer hele bryggeriet 😉

Banan eller nellik – det er ofte spørsmålet under bryggingen av et hveteøl. Meske- og gjærtemperaturene bestemmer, hvilken vei det skal gå. Kort fortalt: For å fremkalle fruktestere, som gir aroma av banan, fersken og litt sitrus, bør man holde en gjærtemperatur godt over 20 grader. Ønsker man et øl med et større fenolpreg som nellik og pepper, bør man meske inn på 37 grader og gjennomføre en ferulsyrerest ved ca. 45 °C. Gjæringstemperaturen bør ligge på maks. 21 °C. Mer utfyllende informasjon finnes i en (engelsk) artikkel av brau!magazin.

Dessverre har Fermentis ikke noe info om hva slags innflytelse gjæringstemperaturen har på aromaen. Et lite nettsøk visste at en temperatur under 22 grader ser ut til å fremkalle fenoliske noter, slik at vi gjæret mellom 22,5 og 24 °C. En smaksprøve rett fra gjæringstanken smakte riktignok ganske fenolisk, men etter litt lagringstid var smaken mye mer balansert, slik at også fruktesterne kom tydelig frem.

Et glass med hveteøl
Et godt sommerøl: Tysk hveteøl

Oppskrift

Bad Yeast! Bad! Diastaticus Contamination

Brewing Bavarian Weissbier — all you ever wanted to know

2020/4 – Tysk pilsner

Det er ikke så ofte at vi brygger undergjæret øl, hovedsakelig fordi springvannet som vi bruker til nedkjøling av vørteren, er for varmt den meste tiden av året. Men om våren holder vannet som regel 4-5 grader, og da klarer vi å kjøle ned vørteren til gjæringstemperaturen på ca. 9 grader uten problemer.

Det er ikke mye hokuspokus med en oppskrift til en tysk pilsner: maltblandingen består vanligvis bare av pilsner malt, ev. litt carapils eller münchener malt. Tyske humlesorter bidra til både bitterhet og aroma; her er det vanlig med humlesortene Magnum, Perle og Hallertauer Mittelfrüh. De siste årene har vi alltid brukt flytende gjær, men for enkelhetens skyld tok vi tørrgjær denne gangen. Vi skulle egentlig hatt SafLager W-34/70 fra Weihenstephan, men fikk bare tak i SafLager S-189 (Hürlimann).

Det trengs mye gjær for å lage et godt lagerøl.
Litt mer gjær enn vanlig: tørrgjær til 45 l vørter.

Et kjennetegn av tysk pilsner er at de oftest har en merkbar note av dimetylsulfid (DMS). DMS oppstår under bryggeprosessen, spesielt når man bruker mye lyst malt, og er uønsket i de fleste øltypene. En måte å bli kvitt DMS er å koke vørteren i minst én time med åpen bryggekjele: DMS vil da fordampe til et nivå som ligger under persepsjonsterskelen. For å beholde litt av DMS-en har vi derfor kokt med lokket på kjelen, med en åpning på maks. 5 cm.

Gjæringstemperaturen lå i den førsten uken på 10 grader og ble økt til maksimal 13 °C. Etter tappingen ble ølet lagret på ca. 2 °C; etter ca. fire uker lagringstid ble det første fatet tilkoblet tappeanlegget.

Spesielt i begynnelsen, dvs. etter at ølet kom på kranen, var aromaen dominert av florale noter fra humlen. Det ga seg etterhvert, noe som støtter teorien om at tysk pilsner må lagres ved lave temperaturer slik at aromaen blir rundere. Vi har to fat igjen, så vi får vente og se!

Oppskrift

2020/3 – «Bloody Mary-øl»

Tomat i øl – kan det passe? For en stund siden kjørte vi med danskebåten, og mens jeg drakk en Berentsen Bombay IPA i båtens bar nytet Tania en Bloody Mary-cocktail, og da kom tanken hvordan man kunne lage et øl som ligner på Bloody Mary. De fleste vi snakket med syntes jo at det er helt sprøtt å brygge med tomater! Men – hvem hadde trodd for noen år siden at vi i dag blander mango, grapefruit og guave med vørteren vår og til og med synes at det er godt?

Tomater i øl - kan det fungere?
Tomater i øl – kan det fungere?

Idéen er altså å brygge et øl som minner om Bloody Mary – det er ikke målet å bytte ut malt med tomater! Bloody Mary er en forholdsvis enkelt drikk, vanligvis bestående av vodka, tomatjuice, litt sitronsaft, tabasco, worchestershiresaus, salt og pepper. Siden aromaen til en Blody Mary inneholder ganske mye krydder, tenkte vi at basisølet bør være en lys Saison, gjæret med en gjær som fremhever fenoler. På denne måten får vi også henholdsvis lite aroma av maltet. Man kunne også ta et surøl, som Berliner Weiße eller Gose, siden det er sitronsaft (og salt) i en Bloody Mary. Men vi forkastet dette fordi vi antar at tomatene vil bidra med tilstrekkelig syrlighet, spesielt fordi gjæren kommer til å nedbryte fruktsukkeret fra tomatene.

Autosparging og lautering på Blichmann Boilermaker
Autosparging og lautering på Blichmann Boilermaker

Siden frukt og grønnsaker som inneholder sukker smaker litt annerledes etter sukkeret ha blitt spist opp av gjæren, gjennomførte vi i første omgang en «prøvegjæring»:

  • vi høstet gjær fra en saison vi brygget tildligere
  • blandet gjæren (ca. 20 ml) med 200 ml tomatjuice
  • blandet juicen med saisonøl i forskjellige andeler for å finne ut hvor mye tomatsaft vi trenger i vørteren
  • tilsatte forskjellige sorter tørkede tomater (finhakket) og tomatekstrakt til disse juiceblandinger

Det som vi oppdaget med en gang var at saisonøl ikke er et godt utgangspunkt – fenolene i ølet crasher med tomataromaen. Det andre var at den beste tomataromaen fikk vi når vi brukte cherrytomater som vi hadde tørket selv.

Homøopatisk humledose: 4 g Magnum holder i dag!
Homøopatisk humledose: 4 g Magnum holder i dag!

Siden vi nå visste at saisonøl ikke fungerte, brygget vi en testbatch av et mer neutralt øl: Her brukte vi bare pilsner malt og lite bitterhumle (11 IBU), samt litt Cascade ved flame-out. Vørteren havnet på en OG av 1,08. Som gjær brukte vi Safale S-04 som har en neutral, litt fruktig aromaprofil. Etter ølet hadde gjæret ut (FG=1,018) tilsatte vi tørkede tomater i en stor humlepose (mengden tomater tilsvarer ca. 4 kg ferske cherrytomater). Ølet begynte å gjære igjen.

Etter noen dagers ettergjæring smakte vi på produktet. Ble det vellykket? Nei, ikke i det hele tatt! Ølet hadde en noe udefinerbar grønnsaksaroma, men det smakte ikke akkurat tomat eller minnet om Bloody Mary.

Det betyr altså at vi hadde trengt enorme mengder med tomat for å oppnå en sterkere tomataroma, og vi bestemte oss for at det ikke var verdt bryderiet! Ølet ble hellet ut, selv om det hadde 8 %, og vi skal fremover holde oss til øl med mango, grapefruit og guave 🙂

2020/2 – Oatmeal Stout

På våre fire tappelinjer i kjelleren tilstreber vi å ha et utvalg av øl fra forskjellige «hovedgrupper» tilgjengelig:

  • én linje er forbeholdt surøl,
  • én linje går til øl hvor gjæren spiller en stor rolle, som i tysk hveteøl eller i belgiske øltyper,
  • på én linje prøver vi å ha humlete øl som APA, IPA, eller av og til pilsner,
  • og den siste linjen går til mørkere øl hvor maltet står i fokus.

Og det er beholdningen av øl til den sistnevnte tappelinjen hvor det ser litt håpløst ut på lageret akkurat nå. Det er lenge siden vi har brygget en stout, og denne gangen skulle det bli en såkalt Oatmeal Stout.

Mørkt og godt: Oatmeal Stout
Mørkt og godt: Oatmeal Stout

Vanligvis skilles det mellom tre forskjellige stouttyper: Dry stout, en tørr variant, ofte med en kaffeaktig avslutning, som stort sett brygges av pale malt og ristet malt. Sweet stout er derimot mye søtere; sødmen stammer ofte fra melkesukker (Milk stout) og fra forskjellige sorter krystallmalt. Oatmeal stout ligger smaksmessig mellom de to andre typene; maltblandingen inneholder ofte litt krystallmalt som gir mer restsødme og en rundere smak, og i tillegg brukes en viss andel havregryn, vanligvis mellom fem og ti prosent, for å gi ølet den typiske kremete, oljete munnfølelsen.

Selv om havre ble brukt i britisk brygging over flere århundre, spesielt i Skottland og Yorkshire, ble den mindre populær i løpet av 1800-tallet. Først mot slutten av det nittende århundre dukket det opp flere oatmeal stouts; disse ble markedsført for å være spesielt nærende, styrkende og god for helsen. Ølstilen ble ganske populær og stadig flere engelske bryggere hev seg på bølgen. Havreandelen varierte sterk og lå under 1 % i noen av ølene.

Populariteten av oatmeal stout dabbet av i løpet av 1950- og 1960-tallet og øltypen forsvant tilslutt. Det store comebacket startet i 1980, da bryggeriet Samuel Smith lanserte sin oatmeal stout, og i dag er det mange engelske og amerikanske bryggerier som lager denne typen stout.

Vår oatmeal stout skulle bli rund, fyldig og med en myk munnfølelse. For oppnå det brukte vi 6 % brown malt, 2 % amber malt og 10 % havregryn ved siden av pale malt, sjokolademalt og ristet bygg. Bryggedagen gikk ganske greit. Avrenningen tok litt lengre tid enn ellers, men det var forventet pga. den høye andelen havregryn.

Problemer oppstod under flasking av ølet. Det største delen av ølet ble tappet på fat, men flaskingen av ferdigkarbonert øl under trykk med hjelp av Blichmann Beergun fungerte ikke etter planen. Vi hadde ikke cold-crashet ølet, og flaskene var heller ikke nedkjølt; vi antar at det er årsaken til at vi fikk en god del skum under flaskingen og endte opp med underkarbonert øl på flaske.

Lenker:

2019/12 og 2019/13 – American Pale Ale

American Pale Ale er uten tvil en av våre favorittølstiler – APA drikker vi mye av, både som hjemmebrygget og kommersiell versjon. Vår egen interpretasjon varierer litt fra batch til batch – det er humlesortene vi bruker som aroma-, whirlpool- og tørrhumle som er forskjellige.

Kan det bli for mye humle?
Kan det bli for mye humle?

Selv om vi liker APA-en så mye, er det ikke grunnen for at vi brygget denne typen øl to ganger på rad. I vår siste batch hadde vi ikke brukt noe bitter- eller aromahumle, men valgte istedenfor å bruke all humle i whirlpoolen. Totalt 325 g humle, det meste høyalfahumle, fant veien inn i bryggekjelen, og våre beregninger viste at IBU-verdien skulle ligge ved 38. Ifølge BJCPs typedefinisjon skal IBU-en for en APA ligge mellom 30 og 50, men det ferdige ølet ble utrolig bittert, slik at det var nærmest udrikkelig.

Årsaken for den høye bitterheten ligger i en feilberegning av alfasyrens utnyttelsesgrad. Vi pleier å regne med rundt 4 % utnyttelsesgrad under whirlpoolen – basert på en artikkel på homebrewersassociation.org. Også oppskriftkalkulatoren fra brewersfriend.com har 5 % utnyttelse som standardinnstilling. I en artikkel i Brew Your Own er det derimot snakk om en utnyttelsesgrad fra 10 til 15 %! Når vi legger 10 % utnyttelsesgrad til grunn i vår oppskrift, havner vi på rundt 80 IBU, noe som «kjennes» som mer treffende for vårt øl.

Lærdommen for oss blir i hvert fall at vi kommer til å oppjustere whirlpoolutnyttelsesgraden til 10 % i våre oppskrifter, også med tanke på andre øl, som har blitt bitre enn de burde har blitt. En feilberegning av utnyttelsesgraden gir større utslag i vørter med en stor mengde høyalfasyrehumle enn i vørter med en mindre mengde humle med lavere alfasyreinnhold.

For å redde den bitre APA-en har vi brygget et utblandingsøl, et øl med samme maltblanding, men uten humletilsetning i bryggekjelen; tørrhumlingen ble den samme som ved det første ølet. Etter at ølet var utgjæret har vi blandet de to ølene i forskjellige forhold: 1:2, 1:1 og 2:1, pluss at vi beholdt begge ølene som ublandet versjon. Så langt har vi smakt på to av disse blandingsølene – de er ikke helt på topp og kommer ikke til å vinne NM i hjemmebrygging, men de har i hvert fall en fin humlearoma, men også et merkbart brødaktig innslag som kommer fra blandingsølet.

Oppskriftene: APA | blandingsøl

2019/11 – Quadrupel

Det beste med den mørke årstiden er … juleølet! I 2019 var julepresangen til oss selv en belgisk quadrupel som fungerte som Tandembryggeriets juleøl.

En quadrupel er egentlig ikke en definert ølstil men faller under kategorien «mørk sterk belgisk ale». Ifølge Norbryggs typedefinisjon er maltaromaen svak til middels med karakter av brød, nøtter og karamell. Fra fruktestere og det høye alkoholinnholdet, som ligger godt over 8 %, kommer en vinøs karakter og noter av tørkede frukter. Humlearoma og -bitterhet er svak.

Sterkt øl i en Braumeister fungerer bare på tre måter:

  • Dobbelmesking: Etter vanlig mesking tømmes maltrøret og fylles på nytt med ferskt malt. Så meskes det en runde til med den samme vørteren.
  • «Juksing»: Etter endt mesking tilsettes tørket maltekstrakt og/eller sukker til vørteren
  • Bruke mindre vann for mesking og skylling

Siden vi ikke trenger ~45 liter med øl på ca. 10 % valgte vi den siste metoden: I steden for å fylle bryggekjelen med 60 l som vi pleier å gjøre brukte vi bare 45 l denne gangen. Maltrøret var med 13,5 kg malt vel fylt, og vi måtte røre ganske lenge for å blande maltet med vannet.

I begynnelsen gikk meskingen helt normalt som vanlig, men etter ca. en time oppdaget vi at vørteren ble presset ut under maltrøret og at sirkulasjonen av vørter hadde stoppet opp. Meskeprogrammet skulle vare litt lengre, derfor bestemte vi oss for å sirkulere med vår ekstern pumpe: Vi tappet av vørter gjennom tappeventilen og pumpet den opp over maltrøret.

Ekstern vørtersirkulasjon
Ekstern vørtersirkulasjon

Slik fortsatte vi også etter at malrøret var løftet opp for avrenning. Avrenningen gikk ganske treg for seg – det tok ca. én time før vi fjernet maltrøret fra Braumeisteren og begynte med å varme opp vørteren til koking.

Mot slutten av kokingen tilsatte vi mørk kandissirup og sukker for å få den typiske aromaen av steinfukt, mørkere farge, høyere OG- og lavere FG-verdi.

Avkjølingen av vørteren gikk veldig rask: Vi trengte bare 10 minutter med resirkulering gjennom våre eksterne kjølere inntil vørtertemperaturen hadde sunket til gjæringstemperatur og vi kunne begynne med overføringen til gjæringstanken.

Som gjær brukte vi slurry-en (WLP530) fra den siste batchen, en belgisk dubbel. Gjæringen kom godt i gang – allerede etter 5 timer ploppet det regelmessig ut av blow-off-tuben, etter et døgn gjæret ølet for fullt. Vi lot gjæringstemperaturen stige fritt til 24 grader før vi begynte med kjølingen av gjæringsskapet.

Etter to uker var ølet ferdig utgjæret. Fra en OG av 1,092 kom vi ned til 1,012 som FG, dvs. at ølet har 10,7 % alkohol som er akkurat passende for et juleøl 🙂

Vi fylte alt på flaske, men dessverre var gjæren åpenbart død – alle flaskene vi har smakt på så langt er uten karbonering! Dette er veldig kjedelig siden ølet smaker kjempebra. Vi vurderer nå om vi skal åpne alle flaskene og tilsette ferskt gjær for å få i gang gjæringen på flaskene, men vi må tenke litt på fremgangsmåten mtp. oksideringsfaren.

Oppskrift

2019/10 – Belgisk Dubbel

Å brygge en belgisk dubbel hadde vi planlagt ganske lenge. I fjor sommer brygget vi de lyse belgiske variantene blond og tripel, og nå i høst skal vi lage de mørke variantene dubbel og, litt senere, quadrupel.

En belgisk dubbel er nok den belgiske varianten av en brown ale, en øltype som fantes så å si overalt før pilsnerrevolusjonen endret hele ølverden. Alkoholinnholdet er moderat med ca. 5,5 til 7,5 %, bitterheten er forholdsvis lav med 18-25 IBU. En dubbel er definivt ikke et øl hvor humlen spiller første violin – det er maltet som teller og fruktestere og fenoler fra de typiske belgiske gjærstammene.

Braumeister: Fin trubkonus i midten
Braumeister: Fin trubkonus i midten

Vår maltblanding besto av 91 % pilsner malt som basis, 5 % caramunich III for å få en utpreget karamellaroma og 4 % special B som skal sørge for aroma av tørket frukt, f.eks. rosiner. I tillegg brukte vi noe sukker og ca. 0,5 l mørk kandissirup. Som gjær valgte vi WLP530 Abbey Ale som ifølge White Labs skal bidra med fruktestere som ligner på kirsebær, plommer og pærer.

Og denne gjæren fungerte formidabelt! Vi hadde kjøpt to pakker gjær som vi helte i hver sin gjærstarter à 3 l. Kort tid etter vi hadde plassert gjærstarterne på magnetrørerne kunne vi observere en tydelig skumdannelse – gjæringen var allerede i gang. Gjæren var like rask i gjærtanken – vi sjekket gjæringen etter ca. 12 timer, og den gikk allerede på høygir. Etter 24 timer kom gjær ut av blowofftuben; gjærtanken var godt fylt med litt mer enn 50 l.

Vi tappet gjær fra gjæringstankens bunnventil flere ganger siden vi ønsket å gjenbruke den i quadrupelen som vi skal brygge neste gang. En gang tappet vi gjær etter at vi hadde begynt med cold crashing. Her må det nevnes at vi bruker en såkalt CO2-harvester for unngå at væske og luft suges inn i gjæringstanken via blowofftuben. Det som jeg ikke så da jeg åpnet bunnventilen for å tappe gjær var at væsken i CO2-harvesteren var frosset, slik at det hadde dannet seg et kraftig undertrykk i gjæringstanken. «Take a deep breath» var det vel som gjæringstanken måtte ha tenkt seg, siden det ikke kom noe gjær ut, men masse luft inn! For en tabbe – det beste og mest avanserte utstyret hjelper lite mot menneskelig svikt 😉

Dubbelen er tappet på flasker og fat nå; den smakte i hvert fall ikke oksidert under tappingen, og vi regner med at ølet «tåler» litt mer luft/oksygen enn en NEIPA hadde gjort.

Oppskrift

2019/9 – Heldige Hans APA

De fleste vil nok være enige i at det er en bryggetabbe når det ikke finnes øl i huset som er humlet med amerikanske humlesorter. Siden lagerbeholdningen av denne typen øl minket hos oss var det på tide å brygge!

«Heldige Hans» er et samlingsbegrep for øl av stilen American Pale Ale som vi pleier å brygge regelmessig, men humleblandingen varierer fra batch til batch. Denne gangen samlet vi en del humlevarianter som vi hadde liggende i fryseren ganske lenge og som vi ønsket å bruke: Perle som bitterhumle, Galaxy, Equinox, Sorachi Ace, Vic Secret som aroma- og «tørrhumle» pluss litt Citra og Summit som vi bare brukte under tørrhumling (vi er selvfølgelig klare over at Galaxy, Equinox og Vic Secret er fra Australia og Sorachi Ace fra Japan…).

Speidel Braumeister: maltrør under avrenning
Speidel Braumeister: maltrør under avrenning

Det var en ganske rolig bryggedag, men som oftest ble det litt hektisk til slutt når aromahumle, gjærnæring og klarningsmiddel skal tilsettes vørteren og pumpe, slanger og kjølere skal monteres.

Og det var her da APA-en plutselig ble til en IPA: Mens jeg tilsatte 300 g med aromahumle ved flame-out så jeg at jeg hadde glemt å slå på den eksterne pumpen som skulle sirkulere kokende vørter gjennom slangene og kjølere for å desinfisere disse – dermed måtte jeg forlenge koketiden med noen minutter. Bitterheten, som opprinnelig var beregnet til å komme på 33 IBU, økte med dette til 88 IBU!

Personlig synes jeg at ølet er fremdeles drikkendes, men det ser ut som om jeg er alene med denne oppfatningen 🙂

Men – ingenting er så gale at det ikke er godt for noe: Dette ølet visste oss at en (veldig) stor bitterhet «dekker over» aromaen fra aroma- og tørrhumlen. Brygger man med store mengder aroma- og tørrhumle bør man ha en viss kontroll på bitterheten!

2019/6 og 2019/8 – Sider

De som følger nøye med har kanskje lagt merke til at vi ikke har skrevet noe om brygg 2019/6 som var vår første sider – siden Fin Farge er en ølbryggeblogg tenkte vi at vi ikke skulle skrive så mye om det. Men nå gjør vi det allikevel.

Fin farge: Tining av frukt
Fin farge: Tining av frukt

Den første sideren vi lagde var en eple- og pærecider. Da vi var i Tyskland i påsken på besøk hos familiene våre fikk vi 6 l med pærejuice som vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre med. Det eneste vi kom på var jo å lage en sider. Men seks liter var litt lite, derfor kjøpte vi en boks med fem liter eplejuice i tillegg. For å få litt syrlighet brukte vi også 0,2 l rabarbrasaft.

«Bryggedagen» ble jo ganske enkelt og veldig kort, sammenlignet med en vanlig ølbryggedag. Vi helte juicen inn i en kjele, kokte saften i ca. 15 minutt for å desinfisere den, kjølte den ned til ca. 19 grader og tappet den over på gjæringskaret. Vi brukte en pakke tørrgjær M02 fra Mangrove Jack for gjæring. Etter noen ukers gjæringstid på ca. 18,6 grader tappet vi sideren på et 9 l-fat og noen flasker.

Vi var veldig fornøyd med resultatet, slik at vi laget en ny sider, denne gangen med saft fra rips, jordbær, rabarbra, blåbær (tilsammen ca. 5 l) og 10 l eplejuice. Vi «brygget» og gjæret på samme måte som vi gjorde det med sider nr. 1.

Ikke overraskende ble sider nr. 2 (som vi døpte for «Pink Cider») veldig «tørr», for ikke å si sur – den høye andelen rips er sikkert årsaken til det.

Vi er i hvert fall veldig fornøyd med vårt lille sidesprang til siderverdenen og skal sikkert gjenta det i fremtiden.

Ferdig til gjæring: 15 l Pink Cider
Ferdig til gjæring: 15 l Pink Cider

2019/2 og 2019/3 – Pastry Stout (aka Schwarzwälder Kirsch)

At vi brygger det samme ølet to ganger på råd skjer ikke altfor ofte siden vi prøver å ha et variert utvalg av ølsorter i kjelleren vår. Allerede i fjor brygget vi en såkalt pastry stout – en stout som skal ligne bakverk. Vi tenker da på et sterkt, mørkt øl med litt tilbakeholdne toner av brent malt, men mye sjokolade, litt sødme, aroma av frukt og en myk munnfølelse. Blant ingrediensene brukte vi derfor havregryn, vanilje, kakao, laktose og kirsebær.

Prøvebatch: 6 kg malt til 12 l vørter
Prøvebatch: 6 kg malt til 12 l vørter

Det første forsøket på ølet som vi brygget i fjor var ikke helt der hvor vi ønsket at det skulle være. Ølet hadde litt for mye aroma av brent malt, for lite sjokolade og for mye syre fra kirsebærene. Så endret vi litt på oppskriften og brygget en prøvebatch på rundt 12 liter på vår trekjelebryggeri. Vi reduserte andelen på ristete maltsorter og har økt mengden havregryn (for å oppnå en mykere munnfølelse) og melkesukker (laktose). Laktose kan ikke «spises» av gjæren, dvs. at sødmen fra laktosen forblir i ølet når det er ferdig utgjæret. I tillegg erstattet vi kakaonibs med Cholaca, som er «flytende kakao», og økte kontakttiden betraktelig fra noen dager til flere uker. På denne måten oppnådde vi en tydelig sjokoladearoma. Til slutt, etter noen ukers gjæring og conditioning, tilsatte vi litt vaniljeekstrakt, slik at ølet minnet enda sterkere om bakverk. Vi prøvde oss først med ekte vanilje, trukket i litt vodka, men det ga ikke ønsket effekt.

Vi var fremdeles ikke helt fornøyd, så i den siste versjonen av ølet økte vi andelen karamellmalt for å få en større fylde, og vi økte andelen havregryn til rundt 12 %.

Ingredienser i en pastry stout: Cholaca, melkesukker og havregryn
Ingredienser i en pastry stout: Cholaca, melkesukker og havregryn

Nå skulle ølet brygges på Braumeisteren i «full skala», som betyr ca. 25 kg med malt, og siden det ikke passer mer enn ca. 14 kg malt i maltrøret må vi «dobbelmeske», dvs. dele opp maltblandingen og meske i to omganger. Det ble en veldig lang bryggedag – fra første innmesking til alt var rent etter bryggingen gikk det nesten 14 timer!

Til slutt hadde vi rundt 50 l vørter i gjæringstanken med en OG på 1,092. Vi tilsatte 180 g tørrgjær – det er jo en henholdsvis stor mengde, men siden vørteren har en høy ekstraktinnhold ville vi være på den sikre siden og unngå å ha for lite gjær.

Gæringen kom veldig godt i gang. Etter 12 timer «ploppet» det regelmessig fra blow-off-tuben, og etter 20 timer kom gjær ut av den. Vi måtte fjerne gjær fra blow-off-tuben og vannbeholderen flere ganger, også midt om natten, før det hele roet seg ned. Det minnet oss om at vi egentlig er renholdere med spesialkompetanse innen brygging 🙂

Etter to døgn begynte vi med å tilsette tre liter kirsebærpuré – én liter av gangen med rundt 12 timers mellomrom, slik at vi ikke fikk altfor mye skumutvikling. Fruktpuré er jo ren dop for gjæren – den inneholder 10 % sukker, i tillegg til sukkeret fra frukten selv.

Etter én uke inn i gjæringen tilsatte vi Cholaca. Vi ønsket ikke å åpne gjæringstanken pga. all den gjæren som satt under lokket etter at ølet skummet så heftig under gjæringen. Vi valgte derfor å «blåse» Cholacaen inn gjennom rackingarmen fra et lite Corneliusfat.

Vi smakte på ølet etter 11 dager inn i gjæringen. Ølet hadde da en tydelig kakaoaroma, men også litt kaffe. Men syrligheten fra kirsebærene var for tydelig, derfor valgte vi å tilsette en liten pose med laktose til. Etter en ny smaksprøve var vi fornøyde med resultatet.

Ølet coldcrashes nå og skal tappes om noen dager.

Oppskrifter:
Pastry Stout I
Pastry Stout II
Pastry Stout III («Schwarzwälder Kirsch» på RØL2019)

Determining the Sugar Contribution of Fruit in Beer