2019/12 og 2019/13 – American Pale Ale

American Pale Ale er uten tvil en av våre favorittølstiler – APA drikker vi mye av, både som hjemmebrygget og kommersiell versjon. Vår egen interpretasjon varierer litt fra batch til batch – det er humlesortene vi bruker som aroma-, whirlpool- og tørrhumle som er forskjellige.

Kan det bli for mye humle?
Kan det bli for mye humle?

Selv om vi liker APA-en så mye, er det ikke grunnen for at vi brygget denne typen øl to ganger på rad. I vår siste batch hadde vi ikke brukt noe bitter- eller aromahumle, men valgte istedenfor å bruke all humle i whirlpoolen. Totalt 325 g humle, det meste høyalfahumle, fant veien inn i bryggekjelen, og våre beregninger viste at IBU-verdien skulle ligge ved 38. Ifølge BJCPs typedefinisjon skal IBU-en for en APA ligge mellom 30 og 50, men det ferdige ølet ble utrolig bittert, slik at det var nærmest udrikkelig.

Årsaken for den høye bitterheten ligger i en feilberegning av alfasyrens utnyttelsesgrad. Vi pleier å regne med rundt 4 % utnyttelsesgrad under whirlpoolen – basert på en artikkel på homebrewersassociation.org. Også oppskriftkalkulatoren fra brewersfriend.com har 5 % utnyttelse som standardinnstilling. I en artikkel i Brew Your Own er det derimot snakk om en utnyttelsesgrad fra 10 til 15 %! Når vi legger 10 % utnyttelsesgrad til grunn i vår oppskrift, havner vi på rundt 80 IBU, noe som «kjennes» som mer treffende for vårt øl.

Lærdommen for oss blir i hvert fall at vi kommer til å oppjustere whirlpoolutnyttelsesgraden til 10 % i våre oppskrifter, også med tanke på andre øl, som har blitt bitre enn de burde har blitt. En feilberegning av utnyttelsesgraden gir større utslag i vørter med en stor mengde høyalfasyrehumle enn i vørter med en mindre mengde humle med lavere alfasyreinnhold.

For å redde den bitre APA-en har vi brygget et utblandingsøl, et øl med samme maltblanding, men uten humletilsetning i bryggekjelen; tørrhumlingen ble den samme som ved det første ølet. Etter at ølet var utgjæret har vi blandet de to ølene i forskjellige forhold: 1:2, 1:1 og 2:1, pluss at vi beholdt begge ølene som ublandet versjon. Så langt har vi smakt på to av disse blandingsølene – de er ikke helt på topp og kommer ikke til å vinne NM i hjemmebrygging, men de har i hvert fall en fin humlearoma, men også et merkbart brødaktig innslag som kommer fra blandingsølet.

Oppskriftene: APA | blandingsøl

Ny gjærtank til bryggeriet!

Bryggerne i Tandembryggeriet er fornuftige folk som alltid agerer rasjonelt, og slik er det også i juletiden: Vi har jo egentlig alt, derfor kjøper vi ikke noe presanger til hverandre lengre. På denne måten sparer man masse penger som igjen kan investeres i nytt bryggeutstyr!

Vi har kjøpt en ny gjæringstank, en 64 l SS Brewtech Unitank, som tillater gjæring under trykk. Vi antar at vi vil få enda bedre øl i fremtiden siden vi nå har stålkontroll på karboneringsnivået i ølet. Frem til nå har vi karbonert ølet via ettergjæring på flaske og fat som av og til fører til uønskete resultater, som med den siste batchen da ettergjæringen ikke kom i gang og vi endte opp med ukarbonert øl som ble litt for søt pga. karboneringssukkeret som ikke har blitt brukt av gjæren.

Ren bryggeporno: Gammel og ny gjæringstank
Ren bryggeporno: Gammel og ny gjæringstank

Unitankene fra SS Brewtech er utstyrt med en kjølespiral som tillater temperaturkontroll med hjelp av en kjølevæske som glykol e.l.. Hos oss står tanken i et kjøleskap, slik at vi ikke trenger denne spiralen. Kjølespiralen er sveiset fast til lokket; derfor har vi kjøpt to nye deksler uten spiral. Det ene fungerer som tri clamp-reduksjonsstykk fra 6″ til 3″ slik at vi fremdeles kan bruke SS Brewtechs overtrykksventil, det andre er bare en 6″ endelokk.

Arbeidstrykket for Unitankene er 15 psi, som tilsvarer 1,03 bar, og overtrykksventilen åpner seg ved ca. 1,2 bar. Dette trykket kan være for lite for noen øl hvor et høyere trykk er ønskelig, f.eks. i tysk hveteøl eller noen belgiske øltyper. Derfor har vi kjøpt en spunding valve som tillater et høyere karboneringstrykk på ca. 2 bar. I slike tilfeller skal vi altså gjære med 6″ endelokk uten overtrykksventil. Unitankene er trykktestet med 60 psi og makstrykket er angitt med 30 psi som tilsvarer 2,06 bar – det bør altså være ingen fare for at tanken eksploderer eller at TC-fittings skytes gjennom bryggekjelleren 🙂

2019/11 – Quadrupel

Det beste med den mørke årstiden er … juleølet! I 2019 var julepresangen til oss selv en belgisk quadrupel som fungerte som Tandembryggeriets juleøl.

En quadrupel er egentlig ikke en definert ølstil men faller under kategorien «mørk sterk belgisk ale». Ifølge Norbryggs typedefinisjon er maltaromaen svak til middels med karakter av brød, nøtter og karamell. Fra fruktestere og det høye alkoholinnholdet, som ligger godt over 8 %, kommer en vinøs karakter og noter av tørkede frukter. Humlearoma og -bitterhet er svak.

Sterkt øl i en Braumeister fungerer bare på tre måter:

  • Dobbelmesking: Etter vanlig mesking tømmes maltrøret og fylles på nytt med ferskt malt. Så meskes det en runde til med den samme vørteren.
  • «Juksing»: Etter endt mesking tilsettes tørket maltekstrakt og/eller sukker til vørteren
  • Bruke mindre vann for mesking og skylling

Siden vi ikke trenger ~45 liter med øl på ca. 10 % valgte vi den siste metoden: I steden for å fylle bryggekjelen med 60 l som vi pleier å gjøre brukte vi bare 45 l denne gangen. Maltrøret var med 13,5 kg malt vel fylt, og vi måtte røre ganske lenge for å blande maltet med vannet.

I begynnelsen gikk meskingen helt normalt som vanlig, men etter ca. en time oppdaget vi at vørteren ble presset ut under maltrøret og at sirkulasjonen av vørter hadde stoppet opp. Meskeprogrammet skulle vare litt lengre, derfor bestemte vi oss for å sirkulere med vår ekstern pumpe: Vi tappet av vørter gjennom tappeventilen og pumpet den opp over maltrøret.

Ekstern vørtersirkulasjon
Ekstern vørtersirkulasjon

Slik fortsatte vi også etter at malrøret var løftet opp for avrenning. Avrenningen gikk ganske treg for seg – det tok ca. én time før vi fjernet maltrøret fra Braumeisteren og begynte med å varme opp vørteren til koking.

Mot slutten av kokingen tilsatte vi mørk kandissirup og sukker for å få den typiske aromaen av steinfukt, mørkere farge, høyere OG- og lavere FG-verdi.

Avkjølingen av vørteren gikk veldig rask: Vi trengte bare 10 minutter med resirkulering gjennom våre eksterne kjølere inntil vørtertemperaturen hadde sunket til gjæringstemperatur og vi kunne begynne med overføringen til gjæringstanken.

Som gjær brukte vi slurry-en (WLP530) fra den siste batchen, en belgisk dubbel. Gjæringen kom godt i gang – allerede etter 5 timer ploppet det regelmessig ut av blow-off-tuben, etter et døgn gjæret ølet for fullt. Vi lot gjæringstemperaturen stige fritt til 24 grader før vi begynte med kjølingen av gjæringsskapet.

Etter to uker var ølet ferdig utgjæret. Fra en OG av 1,092 kom vi ned til 1,012 som FG, dvs. at ølet har 10,7 % alkohol som er akkurat passende for et juleøl 🙂

Vi fylte alt på flaske, men dessverre var gjæren åpenbart død – alle flaskene vi har smakt på så langt er uten karbonering! Dette er veldig kjedelig siden ølet smaker kjempebra. Vi vurderer nå om vi skal åpne alle flaskene og tilsette ferskt gjær for å få i gang gjæringen på flaskene, men vi må tenke litt på fremgangsmåten mtp. oksideringsfaren.

Oppskrift

2019/10 – Belgisk Dubbel

Å brygge en belgisk dubbel hadde vi planlagt ganske lenge. I fjor sommer brygget vi de lyse belgiske variantene blond og tripel, og nå i høst skal vi lage de mørke variantene dubbel og, litt senere, quadrupel.

En belgisk dubbel er nok den belgiske varianten av en brown ale, en øltype som fantes så å si overalt før pilsnerrevolusjonen endret hele ølverden. Alkoholinnholdet er moderat med ca. 5,5 til 7,5 %, bitterheten er forholdsvis lav med 18-25 IBU. En dubbel er definivt ikke et øl hvor humlen spiller første violin – det er maltet som teller og fruktestere og fenoler fra de typiske belgiske gjærstammene.

Braumeister: Fin trubkonus i midten
Braumeister: Fin trubkonus i midten

Vår maltblanding besto av 91 % pilsner malt som basis, 5 % caramunich III for å få en utpreget karamellaroma og 4 % special B som skal sørge for aroma av tørket frukt, f.eks. rosiner. I tillegg brukte vi noe sukker og ca. 0,5 l mørk kandissirup. Som gjær valgte vi WLP530 Abbey Ale som ifølge White Labs skal bidra med fruktestere som ligner på kirsebær, plommer og pærer.

Og denne gjæren fungerte formidabelt! Vi hadde kjøpt to pakker gjær som vi helte i hver sin gjærstarter à 3 l. Kort tid etter vi hadde plassert gjærstarterne på magnetrørerne kunne vi observere en tydelig skumdannelse – gjæringen var allerede i gang. Gjæren var like rask i gjærtanken – vi sjekket gjæringen etter ca. 12 timer, og den gikk allerede på høygir. Etter 24 timer kom gjær ut av blowofftuben; gjærtanken var godt fylt med litt mer enn 50 l.

Vi tappet gjær fra gjæringstankens bunnventil flere ganger siden vi ønsket å gjenbruke den i quadrupelen som vi skal brygge neste gang. En gang tappet vi gjær etter at vi hadde begynt med cold crashing. Her må det nevnes at vi bruker en såkalt CO2-harvester for unngå at væske og luft suges inn i gjæringstanken via blowofftuben. Det som jeg ikke så da jeg åpnet bunnventilen for å tappe gjær var at væsken i CO2-harvesteren var frosset, slik at det hadde dannet seg et kraftig undertrykk i gjæringstanken. «Take a deep breath» var det vel som gjæringstanken måtte ha tenkt seg, siden det ikke kom noe gjær ut, men masse luft inn! For en tabbe – det beste og mest avanserte utstyret hjelper lite mot menneskelig svikt 😉

Dubbelen er tappet på flasker og fat nå; den smakte i hvert fall ikke oksidert under tappingen, og vi regner med at ølet «tåler» litt mer luft/oksygen enn en NEIPA hadde gjort.

Oppskrift

2019/9 – Heldige Hans APA

De fleste vil nok være enige i at det er en bryggetabbe når det ikke finnes øl i huset som er humlet med amerikanske humlesorter. Siden lagerbeholdningen av denne typen øl minket hos oss var det på tide å brygge!

«Heldige Hans» er et samlingsbegrep for øl av stilen American Pale Ale som vi pleier å brygge regelmessig, men humleblandingen varierer fra batch til batch. Denne gangen samlet vi en del humlevarianter som vi hadde liggende i fryseren ganske lenge og som vi ønsket å bruke: Perle som bitterhumle, Galaxy, Equinox, Sorachi Ace, Vic Secret som aroma- og «tørrhumle» pluss litt Citra og Summit som vi bare brukte under tørrhumling (vi er selvfølgelig klare over at Galaxy, Equinox og Vic Secret er fra Australia og Sorachi Ace fra Japan…).

Speidel Braumeister: maltrør under avrenning
Speidel Braumeister: maltrør under avrenning

Det var en ganske rolig bryggedag, men som oftest ble det litt hektisk til slutt når aromahumle, gjærnæring og klarningsmiddel skal tilsettes vørteren og pumpe, slanger og kjølere skal monteres.

Og det var her da APA-en plutselig ble til en IPA: Mens jeg tilsatte 300 g med aromahumle ved flame-out så jeg at jeg hadde glemt å slå på den eksterne pumpen som skulle sirkulere kokende vørter gjennom slangene og kjølere for å desinfisere disse – dermed måtte jeg forlenge koketiden med noen minutter. Bitterheten, som opprinnelig var beregnet til å komme på 33 IBU, økte med dette til 88 IBU!

Personlig synes jeg at ølet er fremdeles drikkendes, men det ser ut som om jeg er alene med denne oppfatningen 🙂

Men – ingenting er så gale at det ikke er godt for noe: Dette ølet visste oss at en (veldig) stor bitterhet «dekker over» aromaen fra aroma- og tørrhumlen. Brygger man med store mengder aroma- og tørrhumle bør man ha en viss kontroll på bitterheten!

2019/6 og 2019/8 – Sider

De som følger nøye med har kanskje lagt merke til at vi ikke har skrevet noe om brygg 2019/6 som var vår første sider – siden Fin Farge er en ølbryggeblogg tenkte vi at vi ikke skulle skrive så mye om det. Men nå gjør vi det allikevel.

Fin farge: Tining av frukt
Fin farge: Tining av frukt

Den første sideren vi lagde var en eple- og pærecider. Da vi var i Tyskland i påsken på besøk hos familiene våre fikk vi 6 l med pærejuice som vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre med. Det eneste vi kom på var jo å lage en sider. Men seks liter var litt lite, derfor kjøpte vi en boks med fem liter eplejuice i tillegg. For å få litt syrlighet brukte vi også 0,2 l rabarbrasaft.

«Bryggedagen» ble jo ganske enkelt og veldig kort, sammenlignet med en vanlig ølbryggedag. Vi helte juicen inn i en kjele, kokte saften i ca. 15 minutt for å desinfisere den, kjølte den ned til ca. 19 grader og tappet den over på gjæringskaret. Vi brukte en pakke tørrgjær M02 fra Mangrove Jack for gjæring. Etter noen ukers gjæringstid på ca. 18,6 grader tappet vi sideren på et 9 l-fat og noen flasker.

Vi var veldig fornøyd med resultatet, slik at vi laget en ny sider, denne gangen med saft fra rips, jordbær, rabarbra, blåbær (tilsammen ca. 5 l) og 10 l eplejuice. Vi «brygget» og gjæret på samme måte som vi gjorde det med sider nr. 1.

Ikke overraskende ble sider nr. 2 (som vi døpte for «Pink Cider») veldig «tørr», for ikke å si sur – den høye andelen rips er sikkert årsaken til det.

Vi er i hvert fall veldig fornøyd med vårt lille sidesprang til siderverdenen og skal sikkert gjenta det i fremtiden.

Ferdig til gjæring: 15 l Pink Cider
Ferdig til gjæring: 15 l Pink Cider

2019/7 – Rauchbier

Å brygge et «ekte røykøl» som ligner for eksempel en Schlenkerla Märzen har vi lenge hatt lyst til. Med ekte røykøl mener vi øl som nærmest utelukkende brygges med røykmalt.

I gamle dager var det vanlig at ølet smakte røyk fordi maltet ofte ble tørket ved hjelp av varm røyk. Forskjellige brensler ble brukt for tørking, alt etter hva som var tilgjengelig eller hva som var billigst. Men selve røyksmaken var ikke veldig populær:

Malts are dryed with several sorts of Fuel; as the Coak, Welch-coal, Straw, Wood, and Fern, etc. But the Coak is reckoned by most to exceed all others for making Drink of the finest Flavour and pale Colour, because it sends no smoak forth to hurt the Malt with any offensive tang, that Wood, Fern, and Straw are apt to do in a lesser or greater degree.

[…]

Straw is the next sweetest Fuel, but Wood and Fern worst of all.

William Ellis, 1737: The London and Country Brewer (s. 8)

Derfor var det ikke rart at engelskmannen Nicholas Halse i 1635 oppfant en ovn som gjorde det mulig å tørke malt uten at det kom i direkte kontakt med røyk. Maltet fra denne ovn var også lysere og ga en ca. 30 % høyere utbytte enn brunmaltet som ble fremstillet over røyk. På grunn av det høyere utbyttet og den bedre smaken maltet gav til ølet ble dette maltet mer og mer populær. Men brunmaltet var fremdeles nødvendig for å kunne produsere mørkt øl som porter. Dette endret seg med oppfinnelsen fra Daniel Wheelers som i 1818 fikk patent for en ovn som kunne produsere ristet malt (black «patent» malt). Nå var det mulig å brygge mørkt øl med en basis av lyst malt og en liten del ristet malt.

Etter hvert kom de nye oppfinnelsene også til Tyskland, men noen bryggerier motsatte seg de nye trendene og fortsatte å brygge øl med røykmalt. Blant disse var Brauerei Heller i Bamberg som brygger Schlenkerla-ølene. Bryggeriet har produsert sitt eget malt og øl sannsynligvis siden 1405.

Samme type gjær med forskjellig produksjonsdato
Samme type gjær med forskjellig produksjonsdato

Å klone et øl som Schlenkerla Märzen er ikke så enkelt siden bryggeriet lager sitt eget malt. Som hjemmebryggere må vi nøye oss med det som er tilgjengelig på markedet, med mindre du vil røyke maltet selv.

Gjærstartere etter ca. 12 timer; gammel gjær i venstre kolbe
Gjærstartere etter ca. 12 timer; gammel gjær i venstre kolbe

Schlenkerla Märzen fremstår som henholdsvis mørkt for en Märzen; fargemessig ligner det heller på en Münchener Dunkel. Røykmalt fra Best og Weyermann er ganske lyst med henholdsvis 6 og 4 EBC; for å brygge et øl som er så mørkt som en Schlenkerla Märzen trenges større mengder mørkt malt som CaraMunich eller sjokolademalt. Vi har valgt å brygge et øl som «optisk» ligner mer på en Märzen eller Vienna Lager. Ved siden av røykmalt brukte vi mørk Munich, Cara Munich III og melanoidinmalt. På denne måten oppnådde vi 27 EBC. Røykmaltandelen lå på 73 % – et stykke under 100 %, men det er allikevel en mye større andel røykmalt enn vi noensinne har brukt før.

Gjæren bestilte vi fra Bryggselv. Vi fikk to pakker gjær av samme type (WLP830) med forskjellig produksjonsdato som hadde svært forskjellig farge. Ølet ble brygget 31. mai og gjærens best før dato var henholdsvis 20. juli og 17. august. Vi helte gjæren i hver sin erlenmeyerkolbe for å lage en gjærstarter, og etter ca. 12 timer var det ingen spor av gjæraktivitet fra den eldre gjæren. Vi var jo litt skeptiske om denne gjæren var OK å bruke, men etter ca. 24 timer begynte det å skumme litt, og deretter forløp gjæringen normalt. Vi satset på at vi hadde en tilstrekkelig mengde gjærceller, og det skulle stemme: Ølet gjæret ned til 1,013 som var det som vi forventet.

Hvordan har ølet blitt? Vi har smakt på noen flasker og er ganske fornøyd! Røykaromaen er kraftig til dominerende, men maltet skinner også igjennom. Smaken har en tydelig sødme, slik at røykaromaen balanseres, og avslutningen er preget av en tydelig bitterhet. Alt i alt et øl som passer godt til den koldere og mørkere årstiden.

Fin farge: Tandembryggeriets Rauchbier
Fin farge: Tandembryggeriets Rauchbier

Oppskrift

RØL2019!

Et av årets høydepunkter for hjemmebryggere i Rogaland gikk av stabelen 25. mai i Rosenberghallen på Buøy: Rogalands Ølfestival 2019, og Tandembryggeriet deltok med to øl, Brutus og Schwarzwälder Kirsch.

Brutus var et forsøk hvor vi prøvde å lage et veldig tørt IPA. Tørt ble det, men ikke veldig godt. Så «hovedølet» vårt på RØL2019 var egentlig Schwarzwälder Kirsch, en såkalt pastry beer, som skulle etterligne en kjent tysk kake med samme navn, en kremkake med sjokolade og kirsebær.

Fornøyd brygger: Tania med et glass Schwarzwälder Kirsch og diplom
Fornøyd brygger: Tania med et glass Schwarzwälder Kirsch og diplom

For å gjøre det hele litt mer morsomt tenkte vi at vi skulle bake en sjokolade-kirsebær-kake (en «ekte» Schwarzwälder Kirsch-kake hadde vært litt for komplisert å håndtere under en ølfestival) slik at øldrikkerne kunne vurdere hvor nært vi faktisk kom med den flytende kaken vår. Da vi fikk med oss at det ble solgt rundt 480 billetter til festivalen bakte vi fire stekebrett med sjokolade-kirsebær-kake dagen før festivalen — alle skal få!

Vi hadde det veldig gøy under selve festivalen — hele arrangementet var godt organisert, og vi fikk (en gang til) bevist at ølbryggere og øldrikkere er hyggelige folk. Vi fikk stort sett gode tilbakemeldinger på ølene våre, spesielt på Schwarzwälder Kirsch. Dette ølet kom til slutt på 15. plass (av 115) med et karaktersnitt på 4,09. Ølet vant også The Vault Community Brew, som betyr at Kim Odland fra bryggeriet The Vault i Stavanger ønsker å brygge dette ølet kommersielt, sannsynligvis i løpet av høsten.

Nå sitter vi igjen med noe festivaløl på fat og ca. tre stekebrett med (dypfryst) sjokoladekake, og gleder oss til RØL2020!

Resultatliste RØL2019

2019/6 – Hveteøl

Det typiske sommerølet for oss er enten tysk hveteøl eller belgisk wit, så når sommeren nærmer seg går vi alltid i gang med å brygge en av disse to stilene. I år hadde vi lyst på hveteøl.

I løpet av de siste årene har vi utviklet en standardoppskrift som vi synes fungerer godt: 60 % hvetemalt, 40 % pilsnermalt, humle for å oppnå ca. 15 IBU. Etter endt koking tilsetter vi gjerne en pose med Mandarina Bavaria, som tilfører ølet en subtil aroma av sitrus/mandariner som harmonerer godt med den fruktige aromaen som oppstår under gjæringen.

Bryggeren lager vørter, gjæren lager øl — dette ordtaket passer sannsynligvis best for tysk hveteøl, fordi gjæringen har en veldig stor effekt på hvordan ølet kommer til å smake. I fjor høst brygget vi et hveteøl som vi gjæret på henholdsvis lave temperaturer (16 °C) — dette ølet ble en skikkelig fenolbombe. Denne gangen ønsket vi oss en mer balansert aroma; vi begynte gjæringen med 18 °C og økte temperaturen etter stormgjæringen var over gradvis til 20,5 °C.

Ølet ble brygget 18. mai og er på tap nå. Aromaen i dette ølet er mer balansert enn i fjorårets hveteøl; det er fremdeles tydelige fenoliske noter (pepper, nellik), men fruktesterne (banan) spiller en mye sterkere rolle nå.

Sommerølet vårt er altså klart, når gjelder det bare å vente på sommeren…

Oppskrift

2019/4 – Brutus

Brutus var et forsøk: Kan man brygge en brut IPA uten bruk av enzymet amyloglucosidase? Amyloglucosidase er et enzym som omvandler stivelse og dekstriner, som ikke kan forgjæres av ølgjæren, til forgjærbar sukker. På denne måten er det mulig å brygge veldig tørt øl som har så godt som ingen restsødme igjen. Enzymet tilbys eksempelvis av White Labs under navnet WLN4100 Ultra-Ferm.

Hva må til for å lage tørt øl?

Maltblandingen bør ikke ha alt for mye karamel- og kristallmalt – i vårt eksempel var det 2 % karamellmalt (50 EBC). Mesketemperaturen bør ligge i et temperaturområde som favoriseres av enzymet ꞵ-amylase slik at stivelsen konverteres til enkle sukkerarter som kan lett forgjæres. I tillegg mesket vi inn på 40 ℃ som bidrar med at noen dekstriner brytes opp.

Før gjærpitchingen bør vørteren oksygeneres, dette er spesielt viktig for sterkere øl. Og så må man bruke tilstrekkelig gjær.

Rolling boil
Rolling boil

Ifølge pitch rate-kalkulatoren fra Brewer’s Friend trenger vi 126 g av gjæren Safale S-04 til 48,6 l vørter med OG=1,068 når vi ønsker å oppnå en gjærmengde av 1,25 millioner gjærceller/ml/°P. Hos Brewer’s Friend går man ut ifra at det er 8 mrd. gjærceller per g gjær, mens Fermentis selv mener det er bare 6 mrd. celler/g. Samtidig sier databladet fra Fermentis at man skal bruke 50-80 g per hl vørter, noe som tilsvarer bare en fjerdedel av gjærmengden kalkulatoren fra Brewer’s Friend foreslår.

Hva gjør man da? Siden vi hadde en åpen 500-g-pakke med S-04 liggende i kjøleskapet holdt vi oss på den sikre siden og tilsatte hele 175 g. Vi ville jo lage tørt øl!

Ikke overraskende var gjæringen i gang for fullt etter bare tolv timer. Etter ni dager ville vi ta en prøve, men gjærmengden var helt voldsomt – vi måtte først tappe av 2,5 l med gjær før vi kunne tappe øl fra racking-armen! Ølet var da ferdig utgjæret og oppnådde en FG av 1,008. Dette tilsvarer en apparent attenuation av 87 %, mens Fermentis angir 75 % på databladet. Da vi smakte på ølet var det veldig tørt og bittert, noe som førte til at vi døpte ølet for «Brutus». I tillegg hadde ølet en nydelig humlearoma.

Etter hvert ble ølet litt rundere og mindre bittert, men vi kjenner en veldig sterk alkoholaroma som stikker i nesen. Selv om vi oppnådde målet med å brygge et tørt øl, ble ølet altså ikke veldig godt.