Stout, og da spesielt Oatmeal Stout, hører til våre favoritter på «den mørke siden» av ølfargespekteret. På grunn av sitt moderate alkoholstyrke er ølet lett drikkelig, men har allikevel en kraftig aroma av kaffe, mørk sjokolade og karamell. For dette brygget brukte vi nesten den samme oppskriften som for stouten vi brygget i februar 2020.
Kan godt nytes i påskesolen: oatmeal stout
Forskjellen er at vi erstattet ristet bygg med ristet rugmalt som vi hadde liggende, og så mesket vi med 65 grader istedenfor 68 for å få en bedre utgjæring. Siden vi var litt sent ute med å varme opp skyllevannet har vi forlenget mesketiden til 111 minutter – planen var egentlig å meske i 75 minutter slik vi gjorde i februar.
Vi hadde litt dårligere utbytte denne gangen, men det hele ble godt kompensert av en vesentlig bedre utgjæring (1,014 istedenfor 1,019).
På våre fire tappelinjer i kjelleren tilstreber vi å ha et utvalg av øl fra forskjellige «hovedgrupper» tilgjengelig:
én linje er forbeholdt surøl,
én linje går til øl hvor gjæren spiller en stor rolle, som i tysk hveteøl eller i belgiske øltyper,
på én linje prøver vi å ha humlete øl som APA, IPA, eller av og til pilsner,
og den siste linjen går til mørkere øl hvor maltet står i fokus.
Og det er beholdningen av øl til den sistnevnte tappelinjen hvor det ser litt håpløst ut på lageret akkurat nå. Det er lenge siden vi har brygget en stout, og denne gangen skulle det bli en såkalt Oatmeal Stout.
Mørkt og godt: Oatmeal Stout
Vanligvis skilles det mellom tre forskjellige stouttyper: Dry stout, en tørr variant, ofte med en kaffeaktig avslutning, som stort sett brygges av pale malt og ristet malt. Sweet stout er derimot mye søtere; sødmen stammer ofte fra melkesukker (Milk stout) og fra forskjellige sorter krystallmalt. Oatmeal stout ligger smaksmessig mellom de to andre typene; maltblandingen inneholder ofte litt krystallmalt som gir mer restsødme og en rundere smak, og i tillegg brukes en viss andel havregryn, vanligvis mellom fem og ti prosent, for å gi ølet den typiske kremete, oljete munnfølelsen.
Selv om havre ble brukt i britisk brygging over flere århundre, spesielt i Skottland og Yorkshire, ble den mindre populær i løpet av 1800-tallet. Først mot slutten av det nittende århundre dukket det opp flere oatmeal stouts; disse ble markedsført for å være spesielt nærende, styrkende og god for helsen. Ølstilen ble ganske populær og stadig flere engelske bryggere hev seg på bølgen. Havreandelen varierte sterk og lå under 1 % i noen av ølene.
Populariteten av oatmeal stout dabbet av i løpet av 1950- og 1960-tallet og øltypen forsvant tilslutt. Det store comebacket startet i 1980, da bryggeriet Samuel Smith lanserte sin oatmeal stout, og i dag er det mange engelske og amerikanske bryggerier som lager denne typen stout.
Vår oatmeal stout skulle bli rund, fyldig og med en myk munnfølelse. For oppnå det brukte vi 6 % brown malt, 2 % amber malt og 10 % havregryn ved siden av pale malt, sjokolademalt og ristet bygg. Bryggedagen gikk ganske greit. Avrenningen tok litt lengre tid enn ellers, men det var forventet pga. den høye andelen havregryn.
Problemer oppstod under flasking av ølet. Det største delen av ølet ble tappet på fat, men flaskingen av ferdigkarbonert øl under trykk med hjelp av Blichmann Beergun fungerte ikke etter planen. Vi hadde ikke cold-crashet ølet, og flaskene var heller ikke nedkjølt; vi antar at det er årsaken til at vi fikk en god del skum under flaskingen og endte opp med underkarbonert øl på flaske.
