Det er en stund siden vi brygget noe klassisk fra Storbritannia. Vi hadde lyst på noe som er litt mørkere, og vårt valg falt på en skotsk ale, nærmere bestemt en Scottish Export.
Scottish Export er den sterkeste varianten i rekken Scottish Light – Scottish Heavy – Scottish Export med en alkoholstyrke opp til 6 %. Tradisjonelt har disse ølene blitt brygget fra samme mesk (parti-gyle), dvs. at vørteren ble delt opp under avrenningen: den første, sterkeste delen ble vørteren til en Scottish Export og den siste, tynneste delen ble til en Scottish Light. Alle tre øltyper er maltdrevet med aroma av karamell og kjeks; bitterheten er veldig tilbakeholdende og balanserer forsåvidt maltsødmen. Ølet har en svak til middels aroma av engelsk humle.
Bryggedagen gikk som på skinner – alt fungerte bra og det skjedde ingen «uønskede hendelser». Siden vår koniske gjæringstank fremdeles var fylt med øl tappet vi den nye vørteren over til et plastfat og gjæret som «i gamle dager» på gjesterommet. Vi kontrollerte gjæringstemperaturen ved hjelp av panelovnen i rommet, som styres av en UT-300 termostat. Takket være en termobrønn til Speidel gjæringsfat måles temperaturen midt i vørteren. På denne måten klarte vi å holde gjæringstemperaturen i sjakk, men cold-crash e.l. er naturligvis ikke mulig. Men siden ølet ikke ble tørrhumlet og gjæret med en raskt flokulerende engelsk gjær var en cold-crash heller ikke nødvendig.
Vår versjon hadde en OG av 1,045 og endte på 1,011 – dermed havnet vi på 4,5 % alkohol. Ølet er mahogni i fargen og har som forventet en tydelig maltprofil, med toner av karamell, mørkt brød og kjeks. Siden vi brukte en sjenerøs dose Fuggle ved flameout fikk ølet også en tydelig aroma av blomst – noe som ikke stemmer helt overens med typedefinisjonen.