maltekstrakt Arkiver

Etter en lang sommerferie uten brygging (men med utstrakt ølsmaking) føltes det godt å komme i gang med bryggingen igjen. Med høsten kommer både den mørke årstiden og ofte de mørkere ølsortene – selv om det er litt uklart hvorfor det egentlig er slik, fordi på enkelte dager midt om sommeren kan en sterk, mørk vintervarmer være mer passende enn en forfriskende belgisk witøl 😉

Sabro Single Hop APA

Det første ølet etter sommeren ble en American Pale Ale hvor humlen Sabro ble brukt som eneste humlesort. Vi ble inspirert av Salikatt sin DDH Sabro, en NEIPA på 7 %. Egentlig synes vi ikke noe særlig om New England IPAs, men slike single hop-øl er en god anledning for å bli kjent med egenskapene til nye humlesorter.

Sabro Kirke i Aarhus, Danmark — Sabro Kirke i Aarhus – har absolutt ingenting med ølbrygging å gjøre! (Foto: Bocoso, lisensert etter CC BY-SA 3.0)

Sabro-humlen kom på markedet i 2018 og har aromaer av tropisk frukt, mandarin, steinfrukt og kokosnøtt. Vi har aldri før brukt denne humlen. For vår APA brukte vi 700 g humle til en 50 l-batch, den største delen (500 g) under tørrhumling. Resultatet ble veldig bra; Sabro-humlen gir virkelig en kompleks og litt spesiell aroma som er annerledes enn aromaen fra de «gamle travere», som for eksempel Cascade, Citra eller Mosaic.

London Porter

Når man hører London Porter er veien ikke lang til det stilpregende ølet med samme navn fra Fuller’s i London. Porter, Stout – hva er egentlig forskjellen? I kommersiell sammenheng finnes det i dag nok ingen forskjell; bryggeriene står fritt til å kalle ølene sine for hva de vil. I gamle dager var porteren det svakere ølet, mens stout porter hva den sterkere versjonen; navnet ble senere forkortet til stout. I hjemmebrygger- og konkurransesammenheng er porteren i dag den «snillere» varianten med mindre bruk av røstet bygg og/eller malt. I Norbryggs typedefinisjon står det at «stouten er preget av ristet bygg og hardt ristet karakter mens porteren er rundere og mykere».

Bryggekjele med mørk vørter — Skal bli et fint høstøl: portervørter

Det finnes mange kloneoppskrifter til Fuller’s London Porter på nettet, for eksempel på Norbryggs forum. Felles for de fleste oppskriftene er at det brukes (ved siden av pale malt som basis) 10-14 % brown malt, 9-12 % kristallmalt (170-200 EBC) og 2-6 % sjokolademalt. I vår versjon brukte vi 71 % Maris Otter-malt, 14 % brown malt, 9 % kristallmalt (6 % 120 EBC/3 % 275 EBC) og 6 % sjokolademalt (3 % lyst/3 % mørkt). Resultatet ble en fin porter med en kraftig aroma og smak av sjokolade og kaffee.

Vi deltok med dette ølet i Norbrygg Rogalands mesterskap i mørkt øl; i den innledende dømmerunden kom vi på 33,25 poeng i gjennomsnitt og gikk ikke videre til finalen. Dommerne mente stort sett at karakteren i ølet var for «røstet» og minnet mer om en stout. Her har vi naturligvis en noe avvikende mening – for en stout har ølet alt for lite «brent» karakter. Men egentlig var ølet en slags forsøkskanin for å sjekke om vår ny Tapcooler mottrykksfyller fungerer etter forventningene med tanke på CO₂-innhold og ev. oksidering, og på disse områdene fant dommerne ingen feil. Ølene ble tappet rett fra tappekranen og har stått tappet på flaske i ca. 3 uker før dømmingen. Vi kan si at vi er fornøyd med fylleren.

Mangrove Jack’s Pink Grapefruit IPA

At vi noensinne skulle brygge øl fra et ekstraktsett igjen hadde vi selv ikke regnet med, men vi gjorde det faktisk! Bakgrunnen for dette er at vi har venner i nabolaget som har begynt med ølbrygging. På grunn av akutt plassmangel brygger de med ekstraktsett. Siden de ikke har kontroll over gjæringstemperaturen har ølet deres alt for mange fruktestere, mao. slik det pleide å være også hos oss for mange år siden. Vi brygget ølet for å vise hvordan det egentlig skulle smake, uten feil i prosessen.

Poser med flytende og tørket maltekstrakt — Uvante ingredienser: Ekstraktsett fra Mangrove Jack

I motsetning til veiledningen fra Mangrove Jack har vi fylt Braumeisteren med vann og kokte det opp. Så tilsatte vi både den flytende maltekstraktblanding fra Mangrove Jack og to poser med tørket maltekstrakt for å øke ekstraktinnholdet. Det tok ca. 15 minutter før ekstrakten har blitt hellet til bryggekjelen, og i etterkant viste det seg at det var for lang tid fordi vi en god del av grapefruktaromaen forsvant med dampen. I hvert fall hadde det ferdige ølet desidert mindre grapefruktaroma enn naboens, som bruker maltekstraktet uten noen form for varmebehandling. Men fruktestere hadde vi i hvert fall ikke…

Eplesider

I forhold til ølbrygging er det henholdsvis lett å lage eplesider. Siden vi ikke har noen epletrær i hagen må vi kjøpe eplejuice – bieffekten er at det hele blir enda enklere! Fra Helgø Meny Stadionparken kjøpte vi 36 l «kartongeplejuice» fra to forskjellige leverandører (Egge Liereple og Jacobs Aroma). Juicen helte vi i to gjæringskar; i det ene tilsatte vi Brettanomyces lambicus, i det andre brukte vi sidergjæren SafCider. «Brett-sideren» gjærer fremdeles, mens den andre sideren er tappet på flasker og fat. Denne smaker veldig bra, selv om vi ikke har gjort annet enn å tilsette gjær til juicen – veldig enkelt, altså!

Glassbalong med gjærende sider — Ikke øl akkurat: Gjærende sider

Scottish Export

En Scottish Export er den skotske ekvivalenten til den engelske Strong Bitter. De skotske øltypene Scottish Light – Scottish Heavy – Scottish Export tilsvarer på en måte engelskmennenes Ordinary, Best og Strong Bitter. Opprinnelig har disse ølene blitt brygget fra samme mesk (parti-gyle). I forhold til de engelske øltypene er de skotske generelt sett mørkere, har mer kropp og restsødme og er mindre bitter. Alkoholinnholdet pleier å ligge rundt 4-6 %.

Vi brygget ølet med Maris Otter palemalt, brunmalt, torrified wheat og noe svartmalt; som humle brukte vi East Kent Golding. For å få mer fylde mesket vi maltet på 70 grader.

Vår versjon landet på 4,4 % og smakte som et typisk høstøl, med overraskende mye smak og fylde, sett i forhold til det lave alkoholinnholdet.

Belgisk stout

Da det nærmet seg slutten av oktober gikk det opp for oss at vi hadde glemt å brygge noe for vinteren, dvs. en winter warmer eller et øl som kunne fungere som juleøl. Vi ble enige om å brygge noe som en belgisk stout.

Hva er en belgisk stout? Verken Norbrygg eller BJCP har definiert en slik øltype, så her står man ganske fritt når det gjelder oppskriften. Vi hadde bestemt at ølet bør være en slags blanding av en belgisk dubbel og en dry stout:

Mer fylde og alkoholinnhold enn i en stout: På maltsiden bidro Caramel Munich II og Special B til økt fylde, og med en OG-verdi av 1,064 sørget vi for mer alkoholstyrke.
Karakter av røstet malt, men litt mindre enn i en stout: Vi brukte 7 % røstet rug og 3 % svartmalt.
Bruk av belgisk gjær for å oppnå et høyere nivå av fruktestere: Vi valgte Safale S-33, som i følge produsenten er en «fruity driven strain, gives a high mouthfeel and body to the beer. Ideal for Belgian Ales».

Resultatet ble dessverre ikke helt som forventet. Vi hadde en dårlig utgjæring og endte på 1,024, tilsvarende 5,4 vol. % alkohol. Det manglet også den «belgiske karakteren» i aromaen. Antagelig var gjæringstemperaturen med 17-20 grader vor lav for å danne større mengder fruktestere.

Hjemmelaget tappeanlegg til øl — Alltid velkommen: Øl fra Tandembryggeriet på julebordet

Vi spanderte et fat av dette ølet til julebordet på jobben, hvor det ble mottatt med takknemlighet 😉

Belgisk dubbel

Årets siste øl ble en belgisk dubbel, brygget med pilsnermalt, to typer caramelmalt, kandissukker og candy syrup. Litt bitterhumle (Magnum) brukte vi selvfølgelig også, og som gjær hadde vi valgt Whitelabs WLP530, dvs. fersk gjær. I forveien hadde vi laget 6 l gjærstarter (fordelt på to erlenmeyerkolber) med én pakke gjær til hver.

Vi kunne ikke klage over gjæringen – den kom raskt i gang, og etter ca. ett døgn kom gjæren gjennom blow off-røret. Siden det allerede var sent på kvelden lukket vi ventilen på blow off-røret. Neste dag hadde gjæren i tanken steget helt opp til overtrykksventilen. Gjæren ble blåst ut inn i gjæringsskapet og derfra inn i kjelleren. Til slutt ble ventilen tett; trykket på tanken hadde allerede økt til 2 bar. Nå måtte vi åpne blow off-ventilen igjen for å for ut gjær og redusere trykket.

Gjæringstank i et kjøleskap med overflytende ølgjær. — Gjær i gjæringskapet og i kjelleren etter heftig gjæring

Til tross for en tilsynelatende sterk gjæring landet vi på en litt høy FG-verdi av 1,02 – også dette ølet gjæret ikke så langt ned som vi egentlig hadde forventet. Ølet er derfor for søt og har for lite bitterhet. I tillegg har ølet fått en for sterk aroma av nøtter som vi tilbakefører til Special B-maltet. Her er det et stort potensial for forbedring!